A few days ago I went for a walk in Bologna with some friends visiting from Norway to show them what I like best about this city. I hadn’t done that for a while – shown Bologna to friends – and every time I do I am reminded of the wonderful things about this city. Living in a place, as a ‘local’ or as an ‘ex-pat’, one tends to grumble about the things that make daily life difficult and it’s easy to forget just what a unique city it is, and indeed what an extraordinary country this is. So let me tell you a little bit about our walk through the city, and share with you what it is I like best (and least!) about living here.
The bus takes us straight to Bologna’s iconic landmark, the “Two Towers” , perhaps the best place to start. The children wanted to walk up to the top of the tower, where the view is fantastic, but the queue was long (it’s best to book online we were told). The grown-ups were a little less enthusiastic because it was a hot, hot day, and so that was saved for another day. My students tell me that climbing up the tower before an exam is bad luck, so mind you go up after you’ve finished your exams! We walk down Strada Maggiore, the street I take to go to work, we pass a gorgeous educational children’s toy shop (Città del Sole), and stop to look up at the medieval arrows stuck in the wooden ceiling, remnants of a time when each noble family in Bologna had their own tower and the ‘party-game’ of the time was to shoot down the neighbour’s tower – which is why there are only two left, but quite a lot of chopped-off ones that are interesting too and that one can visit (torre prendinparte).
We wander through Corte Isolani and window shop a bit – Birkenstocks, expensive antiques, a couple of up-market restaurants discreetly and tastefully pocketed in this beautiful combination of old and new, what the Italians do best: 13th, 14th, 15th century walls, ceilings, doors, windows, antique objects perfectly blend in with the discreet and tasteful cratfsmanship of modern artifacts and materials. Corte Isolani takes us into my favourite-of-all places, the Santo Stefano complex and Piazza, or “7-churches” as it is also called, a small cobbled pavestone (not comfortable with heels…) with a cluster of churches, all built one on top of or next to the other. The oldest is from the second century, it’s my absolute favourite although there’s not much left of it, but you can still see the original (?) windows which are made of layers of coloured sand and also some of the original floor mosaics. My other two favourites are the round Roman church with a big pulpit smack in the middle, and then the cloisters, which has this beautiful still peaceful feel to it. There’s a little gift shop with lots of fun things as well as the usual stuff – jams and marmalades and honey – that the friars make themselves.
_______________________________________________________________________________________________________
Et par dager siden gikk jeg en tur i Bologna med noen venner på besøk fra Norge for å vise dem hva jeg liker best om denne byen. Det er lenge siden jeg har vært turist I min egen by og lenge siden jeg har vist Bologna til venner; hver gang jeg gjøre det blir jeg påminnet om de fantastiske tingene om denne byen. Når man bor på et sted, som en “lokal” har man en tendens til å klage om tingene som gjør daglige liv vanskelig og det er lett å glemme hvor unik byen – og landet – er. Så la meg fortelle deg litt om vår tur gjennom byen og dele med deg hva det er jeg liker best (og minst) om å bo her.
Bussen tar oss rett til Bolognas landemerke, “To tårn” (www.duetorribologna.it), kanskje det beste stedet å begynne. Barna vil gå opp til toppen av tårnet, hvor utsikten er fantastisk, men køen var lang (det er best å bestille online ble vi fortalt). De voksne var mindre entusiastiske fordi det var en varm, varm dag; det ble til at dette prosjektet ma vente til en annen gang… Elevene mine fortelle meg at klatring opp i tårnet før eksamen er uflaks, så du gå når du er ferdig med eksamen! Vi går ned Strada Maggiore, gaten jeg tar for å gå til arbeid, vi passerer min favoritt pedagogisk barns leketøy butikk (Città del Sole), og stopper for å se på pilene fra middelalderen fast i tretak, rester av en tid da hver adelsfamilie i Bologna hadde sitt egen tårnet og “party-spillet” på tiden var å skyte ned naboens tårn – det er hvorfor det er bare to tårn igjen…). Det er mange av disse kortere tårnene igejn som man kan besøke, eller til og med sove i! (via Albirolo). Vi vandrer gjennom Corte Isolani (www.corteisolani.it) og i butikk vinduer ser vi Birkenstocks, kostbare antikviteter, et par dyre restauranter – alt dette diskret og smakfullt plassert i en vakker kombinasjon av gammelt og nytt. Dette er hva italienerne gjør best: antikke vegger og tak, dører, vinduer, antikke gjenstander som blander seg perfekt med den diskret og smakfulle håndverk av moderne gjenstander og materialer (lenke, fokus på gamle døren ny mur).
Corte Isolani tar oss til min favoritt-til-alle steder, Santo Stefano komplekset, eller “7-kirkene” som det kalles også, en liten brosteinsbelagt piazza (ikke komfortabel med hæler…) med en klynge av syv kirker, bygget oppå eller ved siden av hverandre. Den eldste er fra det andre århundre, det er min absolutte favoritt, selv om det ikke mye igjen av det, men du kan fortsatt se de opprinnelige vinduene som er laget av lag med farget sand; og også noen av de opprinnelige gulvet mosaikker. Mine to favoritter er den runde romerske kirken med en stor prekestolen klask i midten, og deretter klostrene, som har en spesiell og fredelig stemning. Det er en liten gavebutikk med masse moro ting I tillegg til alt det vanlige – syltetøy og marmelade og honing som munkene lager selv. Vi blir her til det stenger til lunsj og deretter vandrer vi tilbake til de To Tårnene, stopper for neste gelato stoppested, for både barn og voksne.
_______________________________________________________________________________________________________
HANDSHAKING ITALIAN by
How to greet people Come salutare le persone
Hello! Bye bye! Ciao!
Good morning! Buongiorno!
What’s your name? Come ti chiami?
My name is ____. Mi chiamo, ___.
Nice to meet you. Piacere di conoscerti.
Thank you! Grazie!
At the bar
- If you want to eat at the bar, ask for permission to the waiter (cameriere) first.
- If you don’t know what to eat, ask for the menu (menù).
- After the work, people usally go to the bar for an aperitif (aperitivo) before having a meal at home.
More TIPS and ITALIAN LANGUAGE at the website www.loveitalian.it